På besøk: Boen Castle Pearl

Det er en solrik dag på Kverneland, hvor vi endelig har funnet frem til riktig hus. Vi tar med oss kameraet og en notatbok, runder hushjørnet og ringer på. Det går ikke mange sekunder før ytterdøra åpnes. Merete Ramsland smiler varmt og ønsker oss velkommen inn. Samboer og forlovede Morten står like innenfor og tar oss i mot med et fast håndtrykk.

 

Vi har bare så vidt utvekslet noen ord med paret før vi legger merke til gulvet. Det lyse treet strekker seg nedover gangen og inn i stua.

«Når vi først skulle ta hele huset og gjør alt skikkelig, så valgte vi å legge denne parketten i hele etasjen», forteller Morten. I tillegg til stue og gang har også kjøkkenet og to soverom fått den flotte 1-stav Boen Castle Pearl.

 

Huset bærer preg av å være nyoppusset og man kan fremdeles kjenne en svak eim av tre i stua. Vi setter oss ned ved et stort og stødig spisebord og paret forteller at huset er Meretes barndomshjem, bygget i 1987. De brukte nesten hele fjoråret på å totalrenovere huset. Gulvet, derimot, la de på under fire dager. «Det var et ganske enkelt gulv å legge», forteller Morten. «Det gikk fortere og fortere mot slutten. Klikk, klakk, slå det på plass! Vi hadde til og med to bord igjen når vi var ferdige», sier han.

Merete forteller at de var tidlig ute med å velge gulv. «Gulvet er jo ganske vesentlig i et hus og har stor betydning når det gjelder videre fargevalg», sier Merete. De skulle også bytte ut den gamle trappen og ville at en ny skulle se lik ut som gulvet. Morten legger til at de har lagt et liknende gulv ovenpå, men i laminat. «Det er førsteetasjen som har fått det fine gulvet», smiler han.

 

Det var Meretes søsters valg av lyst gulv i sitt eget hus som først inspirerte paret til å velge noe liknende. «Når vi så hennes gulv, visste vi at vi også ønsket oss lyst gulv», sier Merete og kikker bort på Morten. «Til slutt sto vi mellom to gulv. Vi valgte det som passet best i et nordisk klima og vi er veldig fornøyde», sier han. «Det tok tid, men det å skape vårt eget hjem var motivasjon nok gjennom hele oppussingsprosjektet.»